Onsdag 10. juniHadde ingen spesielle tegn til at fødselen var i gang. Hadde kynnere, men det har jeg hatt en god stund så tenkte ikke over at det var noe. Magnus og jeg satt å pratet før vi la oss om hva vi skulle gjøre på torsdag, begge hadde fri og vi tenkte at det hadde vært koselig å gjøre noe sammen. "Ja, vi kan jo føde??" - spøkte Magnus. Vi ble enige om å se an været, men at et av gjøremålene var å pakke fødebagen 100 % ferdig.
Torsdag 10. juni
Kl. 03:10 - Jeg våknet av at jeg måtte på do. Gikk på do, og gikk deretter å la meg igjen.
Kl. 03:35 - Våknet av at jeg trudde jeg tisset på meg. Kikket på klokken og ser at det var kun få minutter siden jeg var på do, og at det ikke kunne være det. Plutselig går det opp for meg at det er vannet som har gått. "Magnus, vannet har gått!!" - sier jeg til en ganske forfjamset gutt som setter seg opp i sengen. "Hæ?? Er du sikker?" spør han. "Skru på lyset!" - sier jeg og løfter på dyna. "oi oi oi - nå skjer det!!" - kommer det i fra Magnus som plutselig ble lys våken. Jeg fikk litt panikk og viste ikke helt hva vi skulle gjøre. Trur jeg sa til Magnus at jeg ikke turte dette, men skjønte jo det at nå var det ingen vei tilbake. Vi ringte sykehuset mens jeg lå i sengen siden jeg ikke viste 100 % om hodet var festet eller ikke. Presenterte ikke meg selv en gang da vi ringte, første jeg sa var bare: "Vannet har gått!!", damen i telefonen klarte å "roe" meg litt ned og vi fikk beskjed om å komme ned på føden for en sjekk. Hun sa at siden det var førstegangsfødene og det startet med vannavgang måtte jeg regne med det tok lang tid. Ofte tok det mange dager fra vannavgang til babyen var ute. Og at ofte måtte man bli satt i gang hvis riene ikke kom av seg selv. Så vi ladet opp og var klare til å vente - lenge! Vi fikk revet av sengetøyet og lagt det til vask, hevet resten av tingene vi manglet i sykehusbagen oppi og kommet oss av gjorde.
Kl. 04:08 - Vi er på vei til sykehuset da jeg merker at det skjer noe... Smerter i ryggen som jeg ikke har kjent før, samtidig som magen ble steinhard. Dette kunne ikke være kynnere!
Kl. 04:15 - Vi ankommer Ullevål Sykehus, fødeavdeling A. De sjekker rieaktivitet og hjerterytme ved CTG-registering. Alt så fint ut men siden riene mine ikke var regelmessige og slike ting tar tid fikk vi beskjed om at det lureste var å dra hjem å vente på mer effektive rier. Vi fikk beskjed om å ringe tilbake til sykehuset når det var 3-4 minutter mellom riene og de økte i smerte. Så da bar det hjem igjen! Ringte foreldrene mine og min bestevenninne på vei hjem og gjett om det var rart!!
Fikk en rie under CTG-registreringen!
Kl. 05:00 - Vi er hjemme igjen og venter på mer effektive rier. Riene mine satt i ryggen, nedover mot rompe og lår. LITT i magen, men mest bak. Vi slo ut sovesofaen vi har på stua, og jeg benket meg ned der sammen med Magnus. Tok en søppelsekk og håndkler under siden vannet hele tiden rant. Vi prøvde å få i oss litt mat, men det var ikke like godt. Laget meg fruktsuppe og skjærte opp litt ananas men det smakte ikke veldig. Kjente at riene ble sterkere og sterkere men de ble ikke regelmessige. Sa til Magnus at han måtte prøve å sove litt siden det kom til å bli lange timer fremover. Jeg også prøvde å sove/slappe av mellom riene. Ikke like lett.
Kl. 09:00 - Riene har økt veldig i styrke men kommer fortsatt veldig uregelmessig. Noen rier var det 9 minutter mellom, noen 6 minutter og noen 2 minutter. Dette kommer til å ta tid tenkter vi. Jeg bestemte meg for at jeg ville dusje, og Magnus spylte med varmt vann på ryggen min mens riene var på det sterkeste. Det hjalp veldig men etterhvert hjalp det ikke med varmt vann heller.
Prøver å slappe av mellom riene hjemme i sofaen!
Kl. 11:00 - Smertene er uutholdelige, jeg føler jeg ikke har kontroll i det HELE tatt, og det er veldig vondt. Klarer ikke sette ord på det, og jeg følte meg veldig hjelpesløs og tanken på at dette kunne ta flere dager gjorde at alt bare ble værre. Tårene bare trillet etter riene fordi det var så vondt. Magnus sa at det var på tide å ringe syngehuset igjen. Jeg ville egentlig ikke siden riene fortsatt ikke var regelmessige. Fortsatt var det 7 minutter mellom, så 5 minutter, 2 minutter og plutselig 9 minutter. Håpløst!! Men siden de var så vonde bestemte jeg meg for å ringe alikevel. Damen i telefonen sa at det var litt kaos der nede nå, men at vi kunne komme for en sjekk men måtte regne med å bli sendt hjem igjen.
Kl. 12:00 - Vi er tilbake på Ullevål Sykehus, fødeavdeling A. Vi får beskjed om at det desverre er fullt på A, men av avdeling B hadde ledig så vi ble sendt opp dit. Vi ble sittende i gangen å vente en liten stund før vi kom inn. Mens vi satt der ringte Magnus sine foreldre og fortalte at nå var det i gang.
Phu, enda en ri unnagjort!!
Kl. 12:30 - Vi ble tatt inn på et rom hvor jeg først fikk klyster. Fikk gått på do og riene fortsatte fortsatt og var veldig vonde. Mens jeg var på do løpte Magnus ut for å flytte bilen. (vi sto ikke helt lovlig). La meg i sengen og pustet meg igjennom riene som stadig ble vondere. Så kom det ei jordmor som skulle undersøke meg. Hjertelyden hørtes fin ut også skulle hun sjekke åpning. "Oisann... Her går det unna gitt, du har jo 6 cm åpning du jenta mi!" - sier hun. Da begynte jeg bare å le av lettelste og glede. Det var SÅ deilig å vite at de vonde riene ikke var undvendige, men at de hadde gjort nytte for seg. "NÅ vil jeg ha epidural!!!!" Fikk jeg presset frem under en rie! I mellomtiden fikk jeg lystgass. Så kom jordmoren som jeg skulle ha. Hun hadde også med seg en student! (VELDIG hyggelige begge to!!). Studenten satt veneflon og jeg ble gjort klar for å få epidural. Følte lystgassen ikke var noe effektiv før det hadde gått 3-4 rier. Og da hjelp det på det værste, men FY så vondt det fortsatt var.
Kl. 13:15 - Anestesilegen kom for å sette epidural. De sjekket hjertelyd og skulle igjen sjekke åpning. Jordmor og anestisilegen bare kikket på hverandre etter at hun hadde sjekket åpning. Og midt under en ri får jeg beskjeden: "Ehm, du har full åpning du allerede, og derfor kan vi ikke gi deg noe epidural desverre!" Ikke den beste beskjeden å få midt under en vond rie. MEN jeg viste jo det at man ikke kunne få epidural så sent i fødselen. Så da måtte jeg bare klare meg med lystgassen.
Kl. 13:30 - Jeg begynte å føle trykketrang under riene. Men jeg turte ikke trykke fordi jeg var sikker på at jordmødrene gav meg beskjed NÅR jeg kom til å få trykketrang. Etter noen rier spurte de meg om jeg følte trang for å trykke. De hørte det vist på lydene mine da jeg pustet meg igjennom riene. "JAAAAAAAAAAA!!!" - ropte jeg og lettelsen var stor da jeg endelig kunne begynne å presse. Da følte jeg riene var til nytte og jeg fikk virkelig utnyttet riene. De sa at hodet fortsatt ikke var helt nede så først måtte hodet komme seg godt nedi bekkenet, ved at jeg presset. Jeg hadde nå lagt fra meg lystgassen. Og det tok si tid, og jeg følte jeg lå der en EVIGHET med de sykeste riene noen gang!! "Går det bra med deg!??" - spurte jeg Magnus om etter en ri. Da bare kikket han dumt på meg og sa at det spørsmålet kunne vi ta en annen gang. Og tiden gikk, og jeg lå der... Riene kom og gikk, jeg presset og presset for at hun skulle komme langt nok ned i bekkenet.
Uff... Dette er vondt!!
Kl. 15:15 - Vaktbytte og en ny KJEMPE koselig jordmor kom. Endelig fikk jeg beskjed om at hodet var lang nok nede i bekkenet og nå var det bare å fortsette å presse for å få denne ungen ut. Alt nå sier jordmor at de misstenkte at det var en stjernekikker som så lå med nesen opp noen som gjorde at ting tok litt lengre tid. Riene kom og kikk og jeg presset. Etterhvert sier de at de kan se hodet. Magnus som hele tiden hadde sagt han ikke skulle se NOENTING av det skjedde der nede ombestemte seg plutselig og ville følge med på det som skjedde. Det gjorde at han ble veldig gira nå som han så hode på jenta! Og han oppmuntret meg og pratet til meg gjennom hver ri slik at jeg virkelig ble motivert til å presse. Jeg fikk drypp for å få opp effektiviteten på riene. Denne ble stadig økt. Midt under en ri husker jeg at plutselig ropte: "KVIKK LUNCH!!!!" - så Magnus måtte finne sjokoladen vi hadde pakket med oss. Hehe! Tiden gikk og gikk, og hode ville tydelig ikke ut. De bekreftet nå at hun lå med nesen opp og at det var derfor vi slet litt med å få henne ut. Det ble bestemt at jeg skulle klippes, og det ble klippet ca 5 cm. Det værste med fødselen sier Magnus nå i ettertid. Lyden og den opplevelsen der var ikke noe hyggelig. Jeg gav blaffen der og da, ville bare ha henne ut. Husker at de sa på et tidspunkt at de så halve hode. Da hadde jeg kommet med en fin kommentar: "Men jeg kan jo ikke ha en unge med HALVT hode, jeg må ha hele!!" - Da hadde de ledd av meg. Hehe.
... Ja, det gjør vondt dette gitt!
Kl. 16:45 - Etter mange VONDE rier kom endelig hode ut midt i en ri. Og HELT på slutten av rien kom resten av kroppen. (DET var en merkelig følelse!!) Hun gråt da hun kom ut men roet seg da hun ble lagt på mammas bryst. Pappa fikk klippet navlestreng og var meget stolt og rørt!! For en rar følelse! Morkaken ble tatt ut og jeg ble sydd. Så ble lille Thea Emilie lagt til mammas bryst! Det var en rar følelse, men herlig. Jordmor kom med mat til oss og vi fikk spist litt (DA hadde jeg mat lyst da!! FYTTI!! Heiv innpå!!)
Stolt mor med helt fersk datter!
Jordmor tok med Thea og Magnus til veiing og måling. Hun veide 3522 gram, var 52 cm lang og 35 cm rundt hodet. Ei stor jente til å være født 2,5 uke før termin! (glad jeg ikke gikk lengre...) Da de var ferdig kom Magnus bærende med lille Thea. Det var rørende å se!
Fikk beskjed om at dersom vi skulle få bo på barselhotellet og ikke barselavdelingen så måtte jeg tisse 300 ml før vi dro i fra fødeavdelingen. Jeg ville VIRKELIG på hotellet (slik at Magnus kunne bo der også bla...) så jeg drakk vann, brus og juice som bare det. Fristet ikke veldig å gå på etter en slik opplevelse men det gikk bra, og vi fikk bo på barsel. Fikk dusjet meg før vi ble fraktet over. (Ble VELDIG svimmel da jeg dusjet... Hadde mistet litt blod og hadde avt jernlager fra før! Da hjalp det med godteri, bokstavkjeks og cola som vi hadde pakket med.
Kl. 19:15 - Endelig var hun her. Vi ble flyttet til barselhotellet og kunne kose oss med den nydelig datteren vår!
Far og datter!
Selvom fødselen var utrolig smertefull, er jeg takknemlig for at det gikk så bra som det gjorde, og så fort som det gjorde. Når man føder lager på en måte kroppen en egen smertestillende har jeg funnet ut. Man kommer seg igjennom det, selvom det er ubeskrivlig vondt. Og det er jo VELDIG verdt det når man ser det flotte resultatet!!
Dagene på barselhotellet gikk bra, ammingen gikk bra fra første stund og hun spiser godt. Vi var hos barnelege, tok hørseltest og blodprøve og jenta vår oppførste seg eksemplarisk. Hun gråter sjeldent, sover mye og er bare snill og god.
Hun er mamma og pappas store stolhelt. En virkelig velsignelse er hun!
Vi er så glad i deg Thea Emilie <3
Vår lille prinsesse har nå rundet rundt 3000 gram (3 kg) og er ca 46 cm lang. Det er rundt 1 liter fostervann rundt henne. Koordinasjonen er så velutviklet at hun kan gripe tak i ting med fingeren. Thea lagrer næring til å kunne klare den anstrengelsen fødselen er. Nå gjøres kun finpussen mens hun fortsetter å legge på seg og gjør seg klar til å bli født. Hun vil ikke lengre regnes som prematur dersom hun skulle bli født nå. De siste ukene kommer hun til å vokse saktere. Laget av vernix er i ferd med å forsvinner, men noe vil sannsynligvis være tilstedet og kan hjelpe til under fødselen.
