Tre års bryllupsdag

Dagen var 11. august 2007. Jeg var 18 år. Det regnet... og det regnet... ja, det regnet! Det tordnet, lynet og var skikkelig dårlig vær. Været minner veldig om dagens vær, grått, vått og trist. Spenningen var der, men ikke så stor som jeg hadde trudd. Nervøs var jeg ikke - ikke enda. For hvert minutt som gikk ble klokken nærmere ett. Vi hadde vært våkne siden klokken seks, og var hos frisøren klokken sju. Håret var blitt krøllet og oppsatt. Sminken var på, blomstene hadde kommet - nå gjensto kronen på verket, nemlig kjolen! Da skjer det... Glidelåsen kiler seg fast i stoffet og rikker seg ikke. Klokken tikket og nærmet seg ett med stormskritt. Brudepikene hadde kommet og sto å ventet, svigerfar hadde kommet for å hente oss og klokken hadde aldri gått så fort. Plutselig løsnet den, et under fikk jeg høre i ettertid for det så ikke bra ut. Fire paraplyer ble brukt for å holde oss tørre og etter en kort biltur var vi der - Langesund Kirke. Pappa sto på innsiden av døren å mødte oss. Et håndkle fra frisøren ble brukt til å tørke av oss tunge vanndråper.

Så gikk de... En etter en, brudepikene, brudesvennene, forloveren... Også var det oss. Mendelsssohn bryllupsmars lød det fra orgelet da kirkedørene gikk opp. Også gikk jeg der... Opp kirkegulvet. Drømmen hadde blitt til virkelighet, nå skulle det skje. Drømmeprinsen sto der fremme og ventet med tårevått øye. Pappa gikk med steinblikk hele veien, han skulle nemlig vie oss og det hadde jo sett litt rart ut om vigselsmannen selv sto der i tårer. Er det et valg jeg ikke angrer på er det nettopp det, at det var pappa som viet oss. For makan til personlig og perfekt vielse skal man lete lenge etter - i mine øyne. Flere titals øyer var rettet mot oss der vi gikk, nærmere og nærmere - helt til vi var fremme. Tårene lå i øyekroken hele veien.

Nå skjer det!!

Så satt vi der, jeg pustet litt lettet ut. Kirkegulvet hadde blitt erobret, det var det jeg hadde gruet meg til. Tårene presset på hele tiden men jeg klarte å holde det på et kontrollerbart nivå. Svigerfar sang med like vakker stemme som vanlig - Ekteskapsbønn, helt perfekt. Den sangen hadde begge våre foreldre hadde hatt da de giftet seg mange år tidligere.

"Da kan brudeparet komme frem" - lød det, og vi skjønte at nå var tiden kommet. Dette var det vi hadde planlagt i den nøyaktig ett år lange forlovelsen (vi forlovet oss 11. august 2006, nøyaktig ett år tidligere). Forloverne sto ved hver vår side, akkurat som vi hadde gjort for dem bare litt over en måned tidligere. 

"For Gud vår skapers ansikt og i disse vitners nærvær spør jeg deg, Magnus Mæla: 

Vil du ha Rebekka Fjellgaard Johansen som står ved din side til din hustru? 

Vil du elske å ære henne og bli trofast hos henne i gode og onde dager inntil døden skiller dere?"

"For Gud vår skapers ansikt og i disse vitners nærvær spør jeg deg, Rebekka Fjellgaard Johansen: 

Vil du ha Magnus Mæla som står ved din side til din ektemann? 

Vil du elske å ære henne og bli trofast hos han i gode og onde dager inntil døden skiller dere?"

"For Guds ansikt og i disse vitners nærvær har dere nå lovet hverandre at dere vil leve sammen i ekteskap, 

og gitt hverandre hånden på det. Derfor erklærer jeg at dere er rette ektefolk"

"Du kan nå kysse bruden"

"Mine damer og herrer, det er meg en glede å presentere ekteparet: Fjellgaard Mæla"

... og der gikk vi. Arm i arm, som mann og kone. Brudemarsj fra Seljord kimet igjennom kirken på el-gitar.

Resten av dagen var perfekt, på alle måter og vi sitter igjen med mange (2000) bilder og flere (10) timer film fra den dagen som ble så ulik alle andre.

På utsiden av kirken ble vi overrasket med at alle gjestene hadde fått utdelt heliumballonger som ble sendt til himmels da vi gikk under dem. Riskasing hører også så klart med, og så heldige som vi var sluttet det å regne rett etter jeg hadde fått et par dråper i sløret som skal bringe lykke. Så var det opphold mens vi dro for å ta bryllupsbilder og middagsgjestene ble sendt på båttur.

Brullupsbildene er vel den ene tingen vi ikke kan si vi er 100 % fornøyd med. Et tips til dere der ute som skal gifte dere, INVISTER i en GOD fotograf. Dette er minner som skal være livet ut, og tro meg - det er verdt hver eneste krone! Vi tok også "studiobilder" men nettopp pga det jeg skrev over viser jeg ikke dem. Det kan nemlig ikke kalles studiobilder når man blir stilt opp etter en grå tapetsert vegg.

Som en overraskelse til min rykende ferske ektemann sang jeg en selvskreven sang.

Også... plutselig, var dagen over. Etter så mye jobb, planlegging og forbereding var det nå over på et "blunk". Vi avsluttet med lystenning hvor vi ble plassert foran et bord med et hjerteformet fat. På det fatet tente alle gjestene hvert sitt lys å plasserte mens forloverne våre sang "Velsignelsen" og "Du vet vel om at du er verdifull". 

Magnus Mæla, jeg elsker deg høyere enn du kan forestille deg. Da du kom inn i livet mitt da jeg var 14 år snudde du alt på hode. Jeg er og var hodestups forelsket i dag og jeg kunne aldri klart å levd uten deg. Et liv uten deg er menigsløst. Vi har opplevd mange gode dager, men også noen "onde" - men det hører med og det kommer fortsatt til å komme dager hvor ting ikke er så lett. Det er derfor betryggende å vite at det uansett er oss to - for alltid. Vi kan klare alt, sammen - for sammen er vi dynamitt.

Du er en flott ektemann som behandler meg utrolig bra, du er flink til å oppmuntre og gi komplement. Også er du verdens beste pappa for Thea Emilie, jenta vår - som vi to har skapt, og det er ganske heavy. Hun er resultatet av meg og deg og vår kjærlighet. 

Jeg elsker deg veldig høyt, og gleder meg til alle årene vi har fremfor oss. 

Gratulerer med 3 års bryllupsdag i dag.