Først - for dere som ikke har gjort det enda - følg bloggen min på blogloving ved å trykke HER!
Det å bli mamma er det største jeg har opplevd i livet - det er det som regel for de fleste. Men alle opplever det nok forskjellig og vi har alle forskjellige utgangspunkt. Derfor har jeg samlet seks mødre med forskjellig livssituasjon til å fortelle litt om hvordan de har opplevd akkurat dette. Først må jeg bare få lov til å rette en takk til dere som sa ja til å skrive dette, det jeg setter stor pris på at dere tok dere tid til det :)
Rebekka Fj. Mæla (20 år)
"Hell i uhell" - mamma til Thea Emilie (8 1/5 mnd)
Midt i september 2008 våknet jeg plutselig en morgen å tenkte ”Hjelp, jeg tror jeg er gravid!”.
-
Jeg løp på apoteket å kjøpte en graviditetstest, og der var det en veldig sterk og en veldig svak strek. Jeg var gravid! Min første reaksjon var panikk. Jeg og barnefaren var ikke sammen, han skulle samme dagen av gårde på en 9 måneders lang reise rundt i verden, og jeg hadde absolutt ingen planer om å bli mor enda. Selv i panikken og redselen slo aldri tanken om abort meg. Jeg hadde et lite menneske som vokste i magen min, og det skulle få livets rett. Jeg hadde mange tanker og redsler angående å bli alenemor opp gjennom svangerskapet, men etter hvert som tiden gikk ble jeg mer og mer vant til tanken. Det gjorde meg ingenting lenger.
-
Natt til 8. Mai 2009 gikk vannet mitt, nesten 1 måned før termin. 1,5 døgn senere kom verdens vakreste Sofie til verden, gjennom keisersnitt. Jeg er en av de heldige som fløyt rundt på en lykkerus i lang lang tid etter at jenta kom til verden. Jeg var så lykkelig og stolt over å ha satt til verden en så nydelig skapning. Alle bekymringer om å være alene ble borte så snart jeg så min lille datter for første gang.
-
Nå, 9,5 måned senere ser jeg tilbake på tiden som har gått med glede og et smil. Vi har hatt våre utfordringer, og til tider har det vært tøft å være alenemamma. Det sosiale livet mitt kan ikke sammenlignes med det jeg hadde tidligere, og prioriteringene mine har forandret seg totalt.
-
Heldigvis har pappaen til Sofie vært til stede i livet hennes, og han er en god og snill pappa for henne. Min familie har vært fantastiske og veldig forståelsesfulle. De stiller opp og hjelper til når det trengs, de oppmuntrer og trøster meg når det trengs. Men mest av alt, de gleder seg sammen med oss, og de store og små stegene vi gjør i livet.
-
Jeg tror ikke det er mange små piker som drømmer om å bli alenemor, og det gjorde absolutt ikke jeg heller. Men når denne situasjonen ble reell så skal jeg jammen meg gjøre det beste ut av det. Å bli mor er en gave som ikke er alle forunt, og jeg takker Gud hver dag for at han ga meg den gaven. Hva er vel større enn å gå inn på rommet til barnet sitt om morgenen, og få servert et enormt smil og øyner som lyser av kjærlighet? Jeg kan ikke komme på noe større enn det.
Mina Mari Holmquist (28 år)
"Den typiske mammaen" - mamma til Ellinor Margrethe (snart 8 mnd)
Det er mange som har sagt til oss at vi "fulgte boka" når det kom til den lille familien vår. Men det er egentlig bare tilfeldigheter som gjorde det slik. Jeg ville gjerne bli mamma før jeg ble kone, men når en kjæreste frir som lyn fra klar himmel, og bruden ønsker å gifte seg innen to år - med garanti mot babyvekt i brudekjolen - ja, da blir det til at man tilsynelatende følger boka...
-
Vi giftet oss sommeren 2008, og var enige om at vi ville begynne prøvingen senere den høsten. Det var så mye som skjedde akkurat den sommeren og tidlig den høsten, så vi tenkte det ville være greit å vente litt. Mot slutten av september begynte jeg å tenke mer og mer på det, og vi ble enige om å begynne prøvingen etter neste mensturasjon. Den kom aldri. 4.oktober 2008 testet jeg positivt - en gledelig overraskelse! Vi trodde jo at vi skulle prøve litt, men jammen var det ikke en fulltreffer før vi i det hele tatt hadde begynt.
-
Jeg storkoste meg i svangerskapet. Mensterminen min var 12.juni, men UL-termin ble satt til 20.juni. Moren min fortalte meg at jeg baaare måtte belage meg på å gå på overtid, for det hadde hun gjort og hennes mor før henne... Allikevel var de to EKSTRA ukene med venting uutholdelige (nesten). Det var tropevarme og jeg trodde lenge at jeg ikke kunne bade. Da jeg ble klokere, bodde jeg på stranda - blåste i store strekkmerker og min enorme mage som vekte oppsikt. Det hjalp heller ikke noe særlig at flere av venninnene mine, som hadde termin etter meg, hadde født allerede. Men mest av alt var jeg nervøs. To bekjente mistet barn sent i svangerskapet rundt denne tiden, og alle skrekkhistoriene om barn som dør på overtid fulgte med meg hvert bidige sekund av dagen. Jeg felte mang en tåre i samtale med sykehuset denne tiden. Men de stod på sitt - overtidskontroll var den 3.juli.
-
3.juli kom - ENDELIG - og da var det ei lita jente som nok skjønte at mamma var både sliten og lei (og full av vann). Klokken 23.36 den 3.juli 2009 kom vår kjære, vakre Ellinor Margrete til verden, etter en relativt rask og problemfri fødsel. Lykken var fullkommen! Det siste året hadde virkelig vært et kjærlighetens år "etter boka"- startet med bryllup og endte med familieforøkelse. Det er vanskelig å forklare følelsene jeg har om det å være mor. Det er rart å se på et lite menneske og kjenne tårene presse på - tårer av både fullkommen lykke, ubeskrivelig stolthet og ren frykt for at jeg aldri kan beskytte henne nok... Det beste ved å være mamma i jobb er å komme hjem til høye hvin og våte smakekyss.
Sillie Therese (17 år)
"Den unge mammaen" - Mamma til Daniel Leander (3 1/5 måned)
www.ungoggravid.blogg.no
Det begynte med at jeg var på jobb, da jeg merket at jeg ikke var helt i form, følte på hele meg at noe ikke stemte.. Var infulensa lignene symtomer, samtidig som jeg var litt over 1 uke over mens.. Men det hadde vært mye frem og tilbake med meg og typen, litt diskusjoner og mye stress, så jeg trudde med en gang at det var det som var grunnen til det hele. Jeg fikk time hos legen dagen etter, de tok Crp og jeg spurte om og få ta en gravide test. Jeg ble ropt opp og de ba meg sette meg, crp var helt perfekt, men gravide testen viste gravid etter noen få sekunder! Der satt jeg da med tåre fylte øyne, uten et ord og si.
-
Jeg ringte med en gang typen min, og fortalte at han måtte komme og at jeg var gravid. Jeg rakk ikke og gjøre noen ting som helst, før han stod på legekontoret. Han kastet seg over meg og kysset meg på panna og på hodet, han var lykkelig! Da fant jeg ut at det her vil jeg faktisk, vi skal klare det er! Det var vi begge enige om. Da var jeg 6 uker på vei, enda tidlig, men følte at dette kom til og gå så bra! Jeg var 13 år når vi ble sammen og han var 16 år, så vi hadde vært sammen i 3 år, da vi fant ut at det var en liten spire i magen :) Vi ringte familie og venner, så vi kunne fortelle den store nyheten. Begge familiene ble glade! De hadde ingenting negativt og si i det hele tatt, lille nurket ble godtatt uten noen form for og overbevise det, og det var en helt herlig følese!
-
Og under graviditeten trudde jeg at mange venner skulle forsvinne, men jeg sitter igjen med like mange nå, som jeg hadde før jeg ble gravid, gud for noen gode venner jeg har, de har støttet meg fra dag 1! Hadde en helt fin graviditet, hadde bare plager som bekkenløsning og halsbrann. Da var samarin og akupunktur mine aller bestevenner, hehe. Dagene og ukene gikk, magen ble større og større. Vi var på UL, og det viste en liten gutt! En vakker liten prins lå i magen min. Daniel Leander, ble navnet nesten med en gang :) Og teminen var 5 januar 2010.
-
Jeg gikk på skolen helt frem til fødselen, ingenting skulle stoppe meg:)
Jeg ville ikke vise frem den lille strutte magen min, den ble skjult bak en stor boblejakke.
Jeg var jo ikke flau over og være gravid, men følte meg ikke bra når jeg viste den frem, noe jeg angrer på den dagen i dag. Drømte også veldig ofte at jeg skulle føde fortidlig, den samme drømmen kom om og om igjen. O drømmen fødte jeg i uke 27, jeg begynte og bli urolig for at det skulle hende, men da jeg kom i uke 28 så forsvant frykten. Ukene gikk, og jeg begynte og vaske lille gutt's klær vaskemaskinen sto på hele tiden, brettet klær til den store gull medaljen.
-
Mandag den 2 november skjedde det noe rart. Da var jeg i uke 30 + 1. Jeg vekket kjæresten kl 06.00, for og få han på skolen. Magen var vond, tenkte at dette var bare kynnere. Leste på nettet om kynnere og de skulle ikke være regelessige osv, jeg tok tiden og de var regelmessige!
ca 7 min mellom vær gang, og de varte i 1 min ca. Satt bare og så på tv for og kansje kunne roe det ned igjen, men de fortsatte og fortsatte. Min mamma kom for og hjelpe meg med og brette klær og annet husarbeid i leiligheten. Fortalte hvordan det var og at det ikke var så vondt, for jeg greide jo tross alt og sove, så det måtte jo være kynnere. Men den meningen ble fort endret, jeg gikk på do og der kom slimproppen! Tok tlf og ringte rett ned til føden og fikk beskjed om og komme for en liten sjekk.
-
Ble satt til registrering og det var kraftige veer som kom, jeg merket ikke stort til veene, men på papiret så var de kraftige, så fødselen var i gang fikk jeg klar beskjed om! Jeg hadde ikke store åpningen, men livmortappen hadde blitt kortere den var 1,2 cm. Fikk rie dempende drypp og lungemodningssprøyte i tilfelle gullet skulle komme nå. Veene aldri, det lengste det var mellom de var ca 15 min, men så ble det kortere og kortere.
-
Tirsdag 03.11.09 Jeg lå fortsatt på sykehuset med veer, de hadde blitt litt sterkere, og åpningen var ca 2-3 cm. De satte opp dryppet så vi kunne holde gullet inne litt lenger, men jo mer de satte opp dryppet jo sterkere ble de!
-
Onsdag 04.11.09 Forsatt på sykehuset, jeg var lei! Jeg hadde hatt veer i 2 hele dager uten stopp, og jeg hadde det fortsatt. Nå ble de bare sterkere og sterkere, jeg var kjapp med og dra i snoren på sykehuset, for nå orket jeg ikke mer, de satte meg på registrering igjen, og nå var den 3-4 min mellom vær gang. Jeg viste med meg selv at nå vil han ut! Det her går bare ikke mer! De sjekket åpningen og plutselig hørte jeg at hu ropte ''her må det gjøres noe kjapt!'' Det var nesten full åpning og vann posen hang utenfor! Lille gutt lå i seteleie så det måtte bli keisersnitt uansett hva. Alle smykker ble revet av, øredobber ringer alt! Kateter ble satt inn og klær ble revet av.
Nå var det i gang, jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv, de løp i gangene og inn på operasjonssalen, ble løftet over på en annen benk, jeg hørte ikke noe av det de sa, det svartnet helt for meg, jeg var så nervøs! Plutselig hørte jeg noe om at vi kan ikke vente lenger, vi må gjøre det nå. og plutselig kom en maske frem, det var nakose. De kunne ikke vente på bedøvelsen, for fosterlyden ble svakere. På 1,2,3 så forsvant jeg.
-
Jeg våknet med et bilde av lille gutt på brystet mitt, han var helt nydelig! Han hadde en maske forann ansiktet sitt, noe som heter c-pap, den hjelper lungene og blåse seg opp slik at han ikke skulle slite seg helt ut. Han kom til verden kl 23.27 den 04 november 09. 9 uker før terminen!
Etter noen timer på oppvåkning, ble jeg trillet inn på nyfødt intensiv. Jeg fikk holde den lille gutten, han suttet på hånda si, og lå der så uskyldig. Han var så liten, han var 40 cm lang, veide 1738 gram og hadde en hodeomkrets på 29,5.
-
Jeg hadde blitt mamma, følesen var helt fantastisk! Jeg var så stolt, med en gang jeg kom til barsel så tok jeg opp tlf og ringte hele tlf lista mi og sa ''jeg har blitt mamma!'' Jeg fikk noen beskymrede ord tilbake, de var redde. Han skulle jo ikke komme før i januar, men alt var så fint med han, han fikk apagar på 8-9-10! Flinke lille gutten til mamma'n sin! Han var så sterk, han lå i kuvøse i kun 6 dager. Jeg var så stolt. Etter 20 dager på sykehuset så kunne vi dra hjem, 20 dager! Vi fikk beskjed om at vi iallefall måtte være på sykehuset i 2 mnd, men lille Daniel var så sterk at det trengte han ikke, han var en liten fighter, fra aller første stund!
-
Mamma rollen var fantastisk, han var den mest herligeste gutten jeg noen gang kunne tenkt meg.
Han smilet og koste seg, han gikk kjempe fint opp i vekt og ble bare større og større, en ekte kose gutt har jeg fått meg! Han sjarmerer alle jeg går forbi, alle skal stoppe og berudre han og det rører mamma hjertet :) Idag er Daniel Leander nesten 3 mnd og 3 uker gammel, han er 56 cm og veier 5500 gram. Han smiler og han ler. Han leker selv og er veldig oppatt av ranglene sine, han snur seg fra mage til rygg uten problemer. Han prater og skriker når han leker, han er en kjempe glad gutt som elsker og bli kost med, han er mamma og pappa's lille sjarmtroll!
Det og bli mamma er virkelig det største som har hendt meg noen gang! Er så lykkelig over at jeg beholdte han, og ikke tok abort, jeg har ikke mistet noen ting, jeg savner ikke og feste og være ute til langt på natt, jeg har forsatt alle vennene mine, og de elsker lille Daniel og de kommer gledelig på besøk og vil være med på trille turer. Jeg går på skole 1 gang i uken, da passer min mamma Daniel. Livet har blitt anderledes ja, for er ikke bare bare og avtale sted og klokkeslett når man har en ny sjef i huset :) men ellers så går det som en drøm, mamma rollen kom helt naturlig inn med en gang han kom til verden!
Monica Navestad (26 år)
"Fostermor og plutselig mamma til to etter slankeoperasjon" - Mamma til Charlotte (11 år) og Sara (6 1/2 mnd)
www.monicasliv.blogspot.com
I mange år tenkte jeg på hvordan det var å bli mamma. Jeg har alltid vært glad i barn og har passet unger så lenge jeg kan huske.
-
Jeg giftet meg tidlig og like tidlig ville jeg ha barn. Heldigvis fikk jeg en mann som var enig og vi satte i gang, klare til å bidra til folkevekst i det lille landet Norge. Vi var mer enn klare og tenkte at detta er ikke noe problem. Jeg sluttet på pilla. Jeg viste at man ikke alltid ble gravid på første forsøk når man hadde brukt p-piller, så når menstruasjonen kom ble jeg ikke skuffet. Etter en stund sluttet den å komme og jeg hoppet i taket, men testen var og ble negativ. Vi tok kontakt med legen og han sendte oss videre til en spesialist. Etter at hun hadde gjort det hun kunne sendte hun en henvendelse til fertelitetsklinikken. Der fikk vi beskjed om at jeg måtte slanke meg og at vi var så unge at det ikke var så farlig. Etter masse frustrasjon tok vi kontakt med en privat klinikk i Oslo. Vi hadde prøvd å få barn i 5 år. Vi prøvde kunstig befruktning, men aldri prøverør. Jeg var så sliten og utmattet etter alle de hormon sprøytene. Etter avisninger fra den første fertelitetklinikken og en spontan abort etter hjelp fra den private klinikken ga vi opp og bestemte oss for å fokusere på andre ting. Jeg tok en slanke operasjon og startet som lærling
-
Vi har jobbet for barnevernet i mange år og har runnet 9 besøkshjemsbarn. Vi fortsatte med den jobben og så ringte de fra bufetat å spurte om vi ville bli fosterforeldre. Vi sa ja til å få en 10 år gammel jente. Endelig skulle jeg bli mamma.
-
Det å bli mamma var en helt fantastisk ting for meg. Bare noen måneder etterpå skjedde det som vi trodde var umulig. Jeg fant ut at jeg var gravid. To etterlengtede barn på en gang, det var som å vinne i lotto…
-
Foster datteren min flyttet inn i mai og i august kom lillesøster. Kjærligheten man får til barna sine er en ubeskrivelig kjærlighet, noe de fleste foreldre vet. Jeg er så heldig at denne kjærligheten har vokst frem i meg på to helt forskjellige, men likeverdige måter. Jeg er så ubeskrivelig glad i jentene mine, for de er begge MINE jenter.
Sissel Welle Jørgensen (28 år)
"Langtidsprøveren og tobarnsmoren" - Mamma til Nikolai (4 år) og Aurora (8 1/5 mnd)
Å være mamma er det beste som noen sinne har hendt meg! Og jeg er så heldig å ha fått oppleve den lille, slimete, skrikende men så hjertelig velkomne bylten på brystet 2 ganger! Det å gå med et lite levende vesen inni magen er i seg selv et mirakel!
Nr 1 gikk forholdsvis lett å bli gravid med, men nr 2 var ikke bare bare! PCOS er for meg en forbannelse! Det er en forferdelig følelse som kvinne å ikke ha det som alle tar for gitt og irriterer seg grønn over hver måned. Eggløsning og menstrasjon! PCOS = PolyCystic Ovary Syndrome, cyster på eggstokkene som hindrer eggløsning. Noe som resulterte i heftige hormonkurer bare for å modne eggene og eggposene. Det var en utrolig tøff periode, men mye sinne og tårer. Sånt tærer veldig på selv de sterkeste forhold. Midt i prøvetiden giftet jeg meg med mannen min, og jeg følte lykken nesten var komplett! Amor vinsit omnia = kjærligheten overvinner alt Jeg hadde fått drømmebryllupet mitt, og nå manglet bare den siste lille linken: barn nr 2! For meg var det ikke tale om å gi opp! Mange synes sikkert det var egoistisk av meg, men ønsket om å få et barn til ble sterkere og sterkere for hver krone vi brukte på medisiner og for hver sprøyte som ble satt!
-
Etter bryllupet bestemte jeg meg for å gjøre et siste forsøk. Snakket mye med mannen min om det og han var enig i å gjøre et forsøk til også skulle vi se ann etter det om det ikke skulle fungere. Jeg hadde til da hatt en prøverør (ICSI) og et kunstig insamasjon (AIH). Skulle i gang med AIH nr 2... Sommerfuglene slo kraftig da jeg stod på badet 1 oktober 2008 med graviditetstesten i hånden og ventet på at den skulle bli klar til å tydes.
-
Det er vanskelig å se, men det er antydning til en svaaaaaaak strek der. Jeg skalv og gråt om hverandre! Over 2 år med venting var ENDELIG over! Vi var i lykkerus alle sammen! Men det tok ikke lang tid før plagene satt i gang... Ja, selvsagt var det verdt det, men å sitte i sofaen med kraftig bekkenløsning i 5 mnd gjør mye med psyken... Turen fra sofaen til do måtte planlegges. Enten måtte jeg bruke krykker eller ha noe hele veien å støtte meg til. Men det å se magen vokse og det å kjenne det lille livet i magen varmet hjertet mitt og ga meg pågangsmot!
-
16 juni 2009, 5 dager over termin, kom verdens nydeligste prinsesse til verden! Lille Aurora. Under 2 timer etter fødselen kom bestemoren med en veldig spent og stolt storebror (da 3 år og 11 mnd) til fødestuen og han fikk hilse på lillesøster for første gang! Han synes det lille vesenet som lå på mammas mage var litt rart. Klarte ikke helt å skjønne at babyen som var inni magen til mamma nå var ute!
-
Vi dro hjem dagen etter fødselen. Gledet oss vilt til å starte det nye livet som en familie på 4! Selv om jeg var overlykkelig på utsiden, så gråt jeg på innsiden. Ville ikke innse det og fortengte det, for nå var jo livet mitt komplett! Det jeg hadde kjempet for i over 2 år lå og sov i armene mine!
-
Når jeg ser tilbake på det nå skulle jeg ønske noen overtalte meg til å oppsøke profesjonell hjelp... Psyken var i ferd med å spise meg opp og jeg og mannen min kranglet mer og mer. Jeg vil ikke gå for dypt inn i hvorfor, men forholdet begynte å skrante. Psyken min var nesten ødelagt pga den tøffe prøvetiden og prøvelsen jeg fikk under svangerskapet! Jeg merket at føelsene mine for min livsledsager var i ferd med å forsvinne. Jeg ville ikke innse det, men innerst inne visste jeg at det kom til å gå galt... Jeg gjorde ALT jeg kunne for at barna ikke skulle merke hvordan jeg hadde det inni meg, og jeg tror jeg klarte det forholdsvis greit. Det var mannen min som fikk merke frustrasjonen og sinnet mitt, desverre. Mye av problemet var at vi bodde i huset til moren hans. Vi i 1 etg og hun i 2 etg. Jeg ønsket å flytte men det ville ikke han!
-
19 januar 2010 flyttet jeg og barna ut. Da fortalte han at han ikke elsket meg mer pga turbulensen som hadde vært det siste halvåret. Det var da livet mitt og hjertet mitt gikk i 1000 knas. I skrivende stund er det 22 februar og jeg og barna har funnet oss en veldig koselig sokkel-leilighet. Jeg har fremdeles en forferdelig tung klump i brystet og veksler mellom å savne «x-mannen» min noe forferdelig og hate ham! Jeg prøver å se fremover.
-
På soverommet ligger det ei lita jente på 8 mnd, ved navn Aurora, og en stor gutt på 4 ½ år, ved navn Nikolay, å sover. Det å våkne til ei bablende jente og en sprudlende glad gutt er mer enn god nok grunn til å stå opp! Jeg kunne aldri, aldri sett for meg livet mitt uten de 2 skjønne barna mine! De er ALT for meg, og selv om det kostet meg ekteskapet og et 9 år langt forhold å kunne bli 2 barns mor, så må jeg si det var verdt det! Hvem vet hvordan forholdet vårt ville vært om vi ikke hadde hatt barna! Man er jo 2 om å få barn, men jeg føler jeg måtte kjempe alene den værste delen av kampen, nemlig det psykiske.
-
Jeg jobber med meg selv, og føler jeg sakte men sikkert blir bedre. Kanskje det var det som skulle til? Å få en pause? Hvem vet hva fremtiden vil bringe meg. Kanskje jeg og barnefaren finner sammen igjen? Kanskje jeg vil erfare at det FAKTISK finnes fler fisker i havet? Men en ting er sikkert! Barna mine, mine øyenstener, vil jeg elske like høyt uansett hva som skjer!
-
Nikolay og Aurora: Tusen takk for at dere valgte MEG til å være mammaen deres! Dere aner ikke hvilken lykke og glede dere gir livet mitt, og jeg vil gjøre ALT for at dere skal få et rikt og lykkelig liv selv om dere kanskje ender opp som skilsmisse barn! Vi skal klare dette, vi 3!
Din tur!
- Hvordan synes du det var å bli mamma?
- Hvordan forventninger har du til å bli mamma?
- Andre synspunkter?
