Gjesteblogger: Å bli bestefar

Jeg har spurt pappaer min om han hadde lyst til å skrive et gjesteblogginnlegg her på bloggen om det å bli bestefar - og det ville han gjerne! Tusen takk for det Pappa! (PS! Kan jo også nevne at Thea alltid har vært veldig lik på morfar)

"Tenk å bli vekket en morgen, ja på selveste julaften, få overrakt et kort med ultralydbilder, hvor det står at du skal bli bestefar. Det opplevde jeg for et par år siden.

Første tanke var; å nei, så tidlig !? Men ganske snart kjente jeg den der ubeskrivelige dype gleden og spenningen. Er det virkelig mulig, skal familien vår utvides med et helt nytt menneske? Skal vår datter bli mamma?

Tida etter at vi fikk del i nyheten gikk fort, og spenningen steg etter hvert som terminen nærma seg, og i takt med den voksende magen . 

Og så tidlig, tidlig en morgen (eller det var vel egentlig fortsatt natt) ringer telefonen. Selvfølgelig skjønte vi med en gang hva det gjaldt. Rebekka forteller at de har vært på sykehuset, men ble sendt hjem i påvente av at det skulle sette ordentlig i gang.
Kan tro det var mange tanker som surra i et bestefarhode de neste timene. Jeg husker ikke hva jeg gjorde den dagen, men noe særlig effektivt arbeid var det neppe. Vi ble holdt oppdatert om ny avreise til sykehuset, og så utpå ettermiddagen kom den forløsende beskjeden at nå var det over. Jenta var født, og alt stod bra til.

Det er stor forskjell på det å bli far og det å bli bestefar. Når du blir bestefar er du ikke sjøl midt oppe i begivenhetene. Du har ikke på samme måte nærkontakt med utviklingen, smertene osv. Du er mer på sidelinja på en måte, og skal selvfølgelig være det. Men gleden derimot oppleves helt ubeskrivelig stor og sterk. Da vi dagen etter fødselen var inne og fikk se Thea, var første tanke; ”Oj, er de så små når de er nyfødte”. Og så kom all beundringen og betraktningen om hvem hun ligner på osv? 

Etter hvert som tida går og denne lille frøkna vokser og utvikles, tar jeg meg stadig i det å være en sånn ”tussette” bestefar. En blir virkelig helt satt ut i møte med en sånn skjønn, liten skapning. Nå bor vi et lite stykke unna, noe som gjør at det av og til kjennes som det går altfor lang tid mellom hver gang vi treffes. En får liksom litt abstinenser. Og hver gang er vi like overrasket over utviklingen, og hvor fort forandringen skjer med Thea.

Den alderen hun er i nå (over ett og et halvt år), er en utrolig artig tid. Hun springer rundt, synger og leker, forstår masse og prater mer og mer. Det blir mer og mer mulig å kommunisere med henne, og hennes personlighetstrekk blir tydeligere og tydeligere. Et spennende menneske å bli kjent med rett og slett.

Det å være besteforeldre er så mye enklere enn å være foreldre. Du kan nyte gleden, du kan beundre, du kan leke, du kan kose. Og så kan du levere dem fra deg til foreldrene når det blir for slitsomt.Det er kanskje derfor barnebarn kalles livets dessert; at du kan nyte det uten å kjenne på alt arbeidet og ansvaret…

Så det er flott å være bestefar – kan anbefales.

Et par refleksjoner til sist: 
"En ting er å bli bestefar, en annen ting er å våkne opp i senga ved siden av ei bestemor ;-)"

"Hvordan kan det ha seg at hun blir mett, enda det er mer mat på gulvet enn det var på tallerkenen før hun begynte å spise?"