Det var så rart... På onsdag skulle vi ha jentekveld med noen jenter i klassen. Vi skulle være hos Veronika, men jeg skulle ta meg av handlingen siden hun er gravid og sliter med bekkenløsning. Jeg hadde parkert i gården hennes og stabbet meg inn til dem med hendene full av matvarer... Da slo det meg!! Jeg har jo søren meg blitt voksen...!!
Jeg har kanskje "vært voksen" en stund, men alikevel har jeg kanskje ikke følt meg helt "voksen". Ha er deffinisjonen på en voksen? Er det når man er 18 år? Er det når man flytter ut? Gifter seg? Får barn? Når er man voksen? Jeg trur det er veldig individuelt fra person til person. Så gikk jeg der og merket jeg faktisk fikk litt panikk. Tenk når Thea blir så stor, at hun bor for seg selv, hun har sitt eget liv og jeg ikke har kontroll 100% på hele tiden.
Jeg gikk der med posene i hendene på vei inn, og begynte å tenke på hvordan mamma og pappa følte det nå, de vet jo absolutt ikke hva som skjer hos oss til en hver tid. De viste ikke at jeg akkurat hadde vært på butikken, og nå var på vei til min beste venn for å være der en hel kveld, fordi jeg ville det og jeg hadde tatt det valget, uten å måtte "spørre om lov" slik som man gjorde da vi var små. Også synes jeg litt synd på dem, mamma og pappa altså. Men jeg trenger jo ikke det? De tenker sikkert ikke på det i det hele tatt... Men jeg bare... Oi oi oi... Jeg bare innså det, jeg er blitt voksen - og har nok antagelig vært det en stund.
Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 17 år. Da flyttet jeg på egen hybel på Stathelle, ca to km fra der Magnus bodde. Plutselig var hverdagen snudd på hodet, og jeg hadde plutselig ansvar for meg selv. Jeg hadde selv ansvar for å handle inn mat, lage mat, betale regninger, og ja - rett og slett ta vare på meg selv. Det er ganske heavy å gjøre når man er 17 år faktisk. Men det gikk bra!!
Vi planla bryllup og året etter giftet vi oss. Plutselig var vi blitt to, og plutselig bodde vi sammen, og ikke bare det - men vi bodde sammen i Oslo. Det skjedde store forandringer på kort tid, men jeg likte den nye tilværelsen. Jeg likte at vi var selvstendig på et sted hvor vi ikke kjente noen. Vi ble tvunget ut i den vokse tilværelsen. Vi måtte rett og slett være voksne, vi hadde ikke noe valg.
Jeg ble gravid, og følte meg fordelig ung og forferdelig voksen på samme tid. En veldig sprø følelse når jeg ser tilbake på det. Snart skulle VI to, som selv ikke var "voksne" enda ta vare på en liten baby... Heavy! Så kom hun - 11. juni 2009, og hun var vakker - helt fantastisk og alle følelser strømmet over. Vi fikk kjenne på følelser vi aldri kunne forestilt oss at vi hadde.
Bildet ble tatt da jeg gikk gravid med Thea
Magnus fikk seg nytt jobbtilbud, og vi flyttet hjem til Telemark igjen. Vi kjøpte oss hus, heavy!! Det var virkelig heavy. Å eie sitt eget hus... Jeg var gift, jeg var mamma og nå eide vi vårt eget hus. Nok en gang hadde jeg tatt et stek nærmere den voksne tilværelsen. Men vi hadde jo vært i den voksne tilværelsen en stund, bare ikke tenkt over det på samme måte som jeg gjorde på onsdag.
Vi blir tvunget til å takle hverdagen som voksen. Vi må betale regningen og få inntektene til å gå opp med utgiftene, og vi må gjøre det uten hjelp og veiledning. Vi er vokse. Vi må handle mat, planlegge middag og passe på at vi og ikke minst Thea får i seg mat. Vi må selv passe på å legge oss i normal tid slik at vi klarer å stå opp neste morgen. Vi må selv planlegge hverdagen... Det er vårt ansvar. Vårt ansvar som voksne!
Jeg er voksen, greit - jeg innrømmer det. Og det faktisk ganske skremmende!
Dere som fortatt bor hjemme - nyt det. Vær takknemlig. TAKK foreldrene dine for at de gjør så mye for deg. Fordi det å være voksen er ganske en ganske slitsom oppgave og det er kanskje ikke så ofte man hører et "takk"? :)
Når ble du voksen?
15 kommentarer:
Jeg får også sånne "sjokk" innimellom, men samtidig så tar det faktisk ikke så lang tid før jeg er tilbake til å tenke : Jeg er ungdom...
Jeg har bodd for meg selv siden jeg var 18, men for meg ga ikke det egentlig store forskjellen.. Det eneste var vel å handle? Ellers hadde jeg regninger og utgifter før jeg flyttet ut.. Lage mat hadde jeg gjort siden jeg var 12 (da begynte jeg som barnevakt også, så ansvar for barn, middagsmat, leksehjelp osv ble ganske normalt for meg)..
Jeg jobber i barnehage nå, og det er der det oftest slår meg.. Når et barn sier: Spør en voksen. Si ifra til en voksen ol. Så svarer jeg ofte: Men jeg er jo ikke voksen, jeg er jo ungdom!! Hehe...
Men barna påpeker kjapt: Sandra, du eeeeeer voksen! :P
Så, man blir vel voksen før man skjønner det selv tror jeg.. Og det handler kanskje ikke om hva man gjør, hvilke oppgaver man har osv, men heller de erfaringer man bærer med seg, og hvem som definerer?
Jeg har iallefall lenge tenkt: NÅ er jeg voksen, men hver gang jeg ser tilbake på noe som har skjedd, så tenker jeg: Da var jeg ung,da!
Livet kommer med bare mer og mer utfordringer, man får mer og mer erfaringer, og er nok en evig vei av vidreutvikling... :)
Jeg ble voksen det året jeg fyllte 20. Det var det året jeg flyttet for meg selv, det var det året jeg traff mannnen i mitt liv, og samtidig ble kastet inn i mammarollen (han var enkemann og hadde barn). Da ble jeg brått voksen.
Flott innlegg Rebekka!
Har tenkt mye på det etter jeg fikk barn, så jeg tror ikke jeg ble voksen før jeg fikk småtten. Før det følte jeg meg iallefall ganske "ung" ...
Ha en kos helg!
Klem fra størstepia
Har ikke tenkt å bli voksen jeg (A) hehe... Men altså, jeg ble gravid og flyttet ut når jeg var 16 år. Så det må vel være da jeg "ble voksen" da? :) Flyttet riktignok hjem igjen til foreldrene mine, i en liten hybel i kjelleren, når Celine ble født, for jeg synes det var så ensomt å bo helt alene langt ifra alle venner og familie.
Fint innlegg, Rebekka :) Har tenkt tanken noen ganger jeg også. Ofte tenker jeg tilbake og sier: Da var jeg ung! Men det er jeg jo enda, selv om jeg er voksen. Men hva som definerer voksen er ikke så lett å si, jeg bare håper jeg klarer å bevare det lekne i meg :)
Ha en fin helg!
Klem fra eksamensfruen i skogen, May Hilde :)
Føler meg ikke voksen enda jeg :p
Trudde jeg var veldig voksen da jeg var 17-18 år men,hehe...
Tja,si det.
å vel bli da jeg ble mamma for 5 år siden <3
Hehe, jeg føler meg ikke voksen jeg heller og blir 30 til sommeren. Kanskje jeg vil føle meg litt mer voksen da jeg blir ferdig med studier og får meg fast jobb ;O) Så kanskje til høsten en gang. Jeg mener også det er viktig å beholde barnet i seg selv om man får barn, gifter seg og blir mer satt! Typiske "voksne" mennesker er kjedelig mener nå jeg...
sånn på ordentlig tror jeg at jeg aldri blir voksen, og jeg liker å tro det enda. Selv om jeg er gift, vordende tobarnsmor, hundeeier, kjører stasjonsvogn, boliglån opp til pipa, storhandler på rema og hamstrer bleier på kiwi så er jeg enda ikke voksen. Vanskelig å se for seg, men må nok innrømme at jeg er det.
Husker at det gikk opp for meg da ei jente på butikken kalte meg for "damen" til pappaen sin, da var Markus nyfødt og jeg trillet til butikken for å kjøpe mer bleier og stod der med brystspreng og bleiekortet i hånda og innså at jeg hadde blitt voksen... :p
artig å tenke på da!
Jeg er selv "bare" 17 år, bor på internat, betaler noen regninger, vasker klær, vasker "hjemmet" mitt, og ja, gjør ting som en voksen må gjøre, selv om jeg slipper å lage mat, noe som er ganske deilig! Jeg har jobbet noen helger hver måned, men denne måneden har det ikke blitt noe jobbing, kontoen er nå tom og jeg kjenner det tar på psykisk å vite at jeg ikke har penger til alt det jeg egentlig vil ha, selv om jeg er fornuftig med pengene. Har spart utrolig mye av lønningen min siden jeg skal studere i USA neste år og det koster penger, men når det nå gikk opp for meg at, "oi, jeg er blakk, jeg vil ikke spørre mamma eller pappa om penger fordi di allerede betaler så mye for meg, deler av USA turen, litt av boleien osv. hva gjør jeg nå?" tenkte jeg! Er skikkelig fælt å vite at du må klare deg ganske mye på egen hånd, og ikke har mulighet til å sende meldinger fordi du ikke har råd til å betale regningen eller lignende, så jeg gleder meg virkelig til neste lønning kommer, bare så jeg vet at det faktisk er penger på kontoen, det er betryggende bare å vite det!
Du er flink å skrive, og jeg liker å lese bloggen din! Utrolig skjønn datter du har, stå på! :)
har tenkt samme tanken mange ganger selv.. jeg lytte hjemmefra da jeg var 16, og da flyttet jeg sammen med min daværende kjæreste...noe mamma ikke likte da, noe som irriterte vettet av meg. etter ett år hadde jeg fått nåkk av å bo sammen med en som styrte alt, ja til og med hvilke klær jeg skulle ha på meg... (kjærlighet gjør blind) Jeg flyttet ut, og til en venninne, noe som funket supert. etter det året følte jeg at jeg hadde blitt voksen litt for fort, og savnet mammaen min noe grusomt (hadde da bodd hos min pappa siden jeg var 12 år) Mamma bodde 4 tima unna. Etter at jeg hadde fullført videregående, fylt 18 år, flytte fra hybelen og hjem til pappa igjen, var jeg lei av alt runt meg og måtte ha mamma. Så en morgen jeg våknet sa jeg til pappa at jeg drar til mamma, og aner ikke når jeg kommer hjem igjen. Jeg pakket en koffert med klær og det jeg trengte og dro. Bodde hos mamma hele sommeren, og ante virkelig ikke hva jeg skulle gjøre. ringte skole fikk meg skoleplass samme dag skolen startet. Ble hos mamma i 6 måneder, før jeg klarte å bo for meg selv igjen. Nå, 3 år etter har jeg enda ikke dratt hjem fra sommerferien, jeg BOR her :D Fått meg ny samboer, forlovet, og bor til og med 3 km fra mamma! Ingen aner hvor godt jeg har det! Savnet etter en mor forsvinner aldri, uansett hvor gammel man er. Jeg må ringe mamma dagelig, og hun er her så og si hver dag. Av og til dra jeg til mamma bare for å overnatt for at jeg savner henne.
Jeg er 21 år, men føler at jeg ikke klarer meg uten henne. Altså, jeg vasker klærne mine selv. Men det er bare den mammakosen jeg må ha :) ELSKER mamma <3
Sorry for lang kommentar.
kjempe flott innlegg! :)
jeg ble voksen da jeg flyttet hjemme fra når jeg var 16 år men jeg følte at jeg egentlig var voksen før det pågrunn av at jeg hadde en del store ansvar når jeg budde hjemme. Men ble vell mer voksen da jeg flyttet sammen med min forlovede :)
Ja når ble jeg voksen ?? hehe.
Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 17, bodde på hybel alene.
Følte meg "mini" voksen da.
Når jeg flyttet sammen med min kjære for 5 år siden ble det MYE mer ansvar enn det var og bo aleine.Men når vi fikk huset,stasjonsvogn,hund og campingvogn(hehe)så følte jeg at ja nå er jeg vel voksen.
Regninger, husarbeid osv.
Nå føler jeg meg voksen er 23,5 år med en sønn på 8 måneder,samboer/forlovet, hus, bil og dyr.Og et huslån!heheehe :)Elsker tiden nå med min lille familie, men som deg så tenker jeg at en dag har jeg ikke 100%kontroll på hva ungene mine gjør og at en dag ja da flytter de ut :(
Ha en fin kveld,dette ble en lang kommentar :) hehe
Så flott innlegg :)
Jeg fikk meg en sånn "trøkk" når jeg gikk med Prinsessa og hadde Prinsen liten.
Jeg tittet i speilet og tenkte at på 2 år har jeg fått 2 barn, kjøpt hus, ny bil, pusset opp huset og alt det jeg så på som var de voksnes jobb og nå gjør jeg det selv.
Jeg så meg selv i speilen og syntes jaggu at jeg hadde forandret meg og jeg lurte på hvem den voksne damen i speilet var og når hun ble så voksen.
Mia: Oi - ja det var jo tidlig :) Man er forskjellige ;)
Harmony: For meg var det litt mer forskjell - hadde jo betalt noen regninger og sånn, men plutselig skulle jeg gjøre ALT selv fra betaling til regninger til handling :) VI har alltid blitt opplært hjemme til å hjelpe til hjemme, så har fått smaken på den voksne livet tidlig, men det blir liksom ikke det samme. Jeg også kjenner meg igjen i det du sier med "si fra til en voksen". Flere ganger jeg blir omtalt som "dama", og da blir jg litt skremt :P Hehe!!
tjukkebollafeita: Ja, da blir man jo kastet ut i det :)
Størstepia: Trur nok mange føler det slik :)
Silje Helén: Hadde vært deilig å bare vært ung og uten ansvar resten av livet, men det gir en mestringsfølelse også :) Du har jo blitt kastet ut i det voksnes liv tidligere enn de fleste - og du klarer det FLOTT!! :)
May Hilde: Ja, sier det selv - "Da var jeg ung". Uffameg :P :P Hehe!! :)
Linn: Så bra, viktig å føle seg ung!! :) Du er en flott voksen iallefall :)
Linn-Beate: God å høre ikke følelsen av å være ung forsvinner :) Det er nok litt mer det du sier, med studier - så kan nok ende følelsen endrer seg :) Enig med deg at det viktig å beholde barnet i seg :)
Anette: Enig med deg!! :) Vil ikke bli voksen, og trur det er litt viktig å tenke sånn, samtidig må vi innse at vi er voksne :P Hehe!! Får det litt sånn innimellom at jeg bare innser det og da er det sykt rart :)
Astrid Maria: Det er jo en veldig fin overgang da :) Viktig å ta det litt mykt og ikke hoppe rett ut i det :) Det er forferdelig å slite med økonomien. Man sier "penger er ikke alt", men det er jo det liksom! :P Man kommer kke noen vei utenom!! Du får holde ut, og prøve å tenke sparsomt frem til neste lønning :)
Anonym: Oi, ja - du ble jo ganske "kastet ut i det" du også :) Men godt du "lærte av det" da, og klarte å komme deg ut av det!! Mange som ikke klarer det vettu! :) Var nok godt å komme hjem litt for å innse at man måtte ut igjen :) Hehe. Høres ut som du lever et veldig godt liv nå, man lærer av erfaringer og du har jo fått oppnådd mye til å bare være 21 år. Men kjenner til det med å ikke klare seg uten mammaen sin, jeg er akkurat som deg der :)
Elise: 16 år er liksom så lite... Når jeg ser de som er 16 nå - men utrolig hva man klarer :)
silje: "minivoksen" er en fin ting :D Det baller seg bare på når man blir eldre, men men - man takler det og ja, man må bare rett og slett :) Men blir rart når de kommer i den situasjonen!!
Fru Jacobsen: Det blir litt rart å se seg selv "utenfra". Da får man plutselig sjokk liksom:P
Legg inn en kommentar