Som de fleste nå har fått med dere var vi så uheldige å miste tre ganger før spiren endelig satt denne gangen. Jeg har tenkt meg nøye om før jeg valgte å være så "åpen" om dette. Og litt av grunnen til at valget falt på å faktisk legge alle kortene på bordet var av flere grunner... Det ene er at man blir lei og sliten av å gå å holde slike ting for seg selv. Rett og slett fordi det er en psykisk påkjenning og det er hendelser som har preget oss. Man blir sliten av å sette på en maske og late som alt er greit og at alt er perfekt. En annen grunn er at da det skjedde oss følte vi oss så UTROLIG alene, og vi følte det var ufattelig urettferdig at dette hadde skjedd oss. Vi viste ikke at det var vanlig, og det er nettopp derfor jeg er så åpen om dette. Fordi jeg håper virkelig, og trur at vår historie kan være til hjelp for andre i samme situasjon. Og jeg har alt merket at jeg har gjort et godt valg. Mailer og kommentarer har rullet inn, både av personer som selv akkurat har mistet, som sliter med å få barn eller av andre årsaker har sendt en mail for å fortelle sin historie. Og jeg har grått mange ganger, rett og slett fordi for meg er det godt å se at det faktisk er mange i samme situasjon. Og selvom ting kan se utrolig håpløst ut og perioder er så mørke at man helst har lyst til å bare grave seg ned, så er det håp og for oss er vi overlykkelige over å ha klart det!
Mange tenker kanskje at jeg er så åpen om dette for å så sympati og medfølelse men slik er det IKKE. Vi valgte å fortelle familie og venner om dette da alt skjedde, så sympati og medfølelse har vi fått i fleng og i bøtter og spann. Men vi velger å være åpen av dette fordi vi føler det er rett for oss å gjøre nå, for å slipp å holde på dette mer, og for å kunne sette et såpass "tabu" tema mer i lyset - og ikke minst kanskje kunne hjelpe andre i samme situasjon.
(4+5 uker på vei)
Første gangen det skjedde fikk jeg sjokk og jeg brøt sammen i gråt og fortvilelse. Jeg følte meg så utrolig unormal og jeg kunne ikke skjønne at dette hadde skjedd oss. Jeg leste litt rundt og fant jo fort ut at spontanaborter er VELDIG vanlig og de fleste opplever dem en gang i livet, mange uten at de er klar over det. Naturen gikk sin gang og kroppen ordnet opp selv, og vi kom oss relativt raskt over "sjokket" og kom oss på beina igjen. Dette skjedde i november 2010 - og jeg var 4+5 da jeg mistet - mer om denne hendelelsen har jeg nå lagt HER for de som vil lese mer av det jeg skrev på den lukkede bloggen da dette skjedde (de nyeste innleggene ligger først - så start "nederst").
(9+2 uker på vei. Blødninger mange uker før)
 |
| Veneflon før jeg skulle inn til operasjon. |
Jeg ble gravid raskt og i januar 2011 var testen nok en gang positiv - utrolig nok. Blandede følelser uten tvil. En blanding av redsel og glede og alt på en gang. Det var vanskelig å glede seg og prøve å slappe av, men vi prøvde å trøste oss med at "det kan vel ikke skje to ganger?"... Men der tok vi feil. Blødningene startet i uke 6 og fortsatte i mange, mange, mange uker. Ukentlige ultralyder viste desverre ikke helt ting som det skulle. Selvom vi så hjerteslag og en liten spire som hadde et hjerte som slo, så tilsa desverre veksten noe annet. Hver uke ble jeg "satt tilbake" i termin, og vi viste at dette ikke stemte - rett og slett fordi vi viste når det hadde skjedd - SAMT at en graviditetstest kan jo ikke være positiv FØR man har blitt gravid, og jeg hadde jo testet tidlig. Etter mange, lange uker med ufattelig mange, svingende følelser hvor ting gikk veldig opp og ned fikk vi beskjeden om at hjertet hadde sluttet å slå. En blanding av sorg og lettelse. Flere uker med konstant bekymring og beskjeder som var motsatte av hverandre hele tiden gjorde at akkurat da var det bare godt å være ferdig. Jeg var utmattet og Magnus var ekstremt bekymret for meg, fordi kroppen min reagerte med å bli "dårlig" da dette skjedde. Jeg mistet fargen i huden, ble "grå" og var rett og slett veldig langt nede.
Denne gangen ordnet ikke kroppen opp selv og jeg ble lagt i narkose og måtte ha utskrapning. Jeg orket ikke mer, så var veldig glad for at det ble gjort på denne måten og at jeg slapp å få tabletter å "gjøre det hjemme".
Og etter dette fortsatte nede perioden... Vinteren og våren 2011 ble en veldig lang, og tung tid og det slet vanvittig mye på ekteskapet og derfor valgte vi å ikke prøve på nytt med en gang. Jeg trengte å komme meg på beina igjen. Dette var den 2. spontanaborten, og det ble konstantert da jeg var 9+2 på vei, og skjedde i februar 2011. Innleggene ligger nå HER dersom dere vil lese mer (de nyeste innleggene ligger først - så start "nederst").
(6+3 uker på vei)
 |
| Det har blitt en del graviditetstester opp igjennom. |
Vi valgte å jobbe med det livet vi hadde, med ekteskapet og med Thea. Vi gledet oss mer og mer over den vakre jenta vår som ble større og større og gav oss mer og mer gleder i hverdagen. Og hun var virkelig vært en "lifesaver". Så utrolig mye glede det har kommet fra henne, det er jeg sikker på at har gjort tiden utrolig mye lettere for oss. Det er lett at man som "mamma" eller som dame tar ting veldig inn på seg, og jeg tok meg selv flere ganger i å tenke og si til Magnus at han ikke kunne vite hvordan JEG hadde det, fordi HAN hadde jo tross alt ikke hatt dette livet inni seg. Men det er absolutt tøft for pappaene også, og det lærte jeg veldig etter dette skjedde for andre gang. Jeg måtte åpne øynene mine, og se Magnus. Se hvordan HAN hadde det, og faktisk klare å tenke at dette er like ille for han også. Og det var en aha opplevelse, virkelig. Men samtidig er jeg veldig glad for at vi gikk igjennom denne perioden. Vi klarte å fokusere mer på hverandre, og vi lærte utrolig mye om hverandre i en sårbar situasjon. Men det halvåret vi gikk igjennom der, unner jeg ingen - på noen måte
Plutselig var symtomene der igjen, og jeg var blitt gravid - igjen. Jeg hadde akkurat startet på skolen og var veldig spent på hvordan dette skulle gå. Denne gangen hadde vi en god følelse fra starten av, det hadde vi ikke hatt tidligere. Vi gledet oss stort, og håpet at NÅ, NÅ var det virkelig vår tur? Det MÅTTE det bare være? Men så, etter bare et par uke var det på'n igjen. Småblødningene startet, ultralyd og HCG-prøver viste at dette ikke var som det skulle og jeg ble nok en gang sendt til utskrapning (etter mye om og men, og noen hjemsendinger og masse tull). Etter opreasjonen kom legen inn å sa de misstenkte at hadde vært gravid med tvillinger og at den ene tvillingen hadde festet seg utenfor livmoren og at det dreide seg om svangerskaå utenfor livmoren. Dette var bare et par dager før vi skulle på jentetur til London, så det var ikke en gøy beskjed å få. Han sa jeg måtte komme opp tidlig den morgenen vi skulle dra til London for å ta blodprøver som skulle bli sendt med hastesvar. Jeg gikk hjemme å ventet i spenning på telefon, klokken gikk og det nærmet seg avreise. Dersom blodprøvene viste at HCG ikke hadde sunket kunne jeg ikke reise, så skal tru jeg var spent. Tilslutt kom skyssen til flyplassen og jeg måtte dra. Da vi var ti min unna torp ringte dem og sa blodprøvene så fine ut og at jeg kunne reise. PHU! Dette var 3. spontanabort, og skjedde i september 2011.
Den siste gangen taklet vi det begge veldig bra. Grunnen var nok både at vi hadde hatt perioden etter det skjedde 2. gang og blitt utrolig sterke sammen, og for det andre viste vi at etter tre ganger skulle vi nå utredes. Vi dro på kjærestetur til Gøteborg og uken etter var vi til utredning. Veien etter dette, har jeg fortalt dere om tidligere og den veien er jo den graviditeten jeg nå endelig har kommet så langt i.
Jeg vet ikke hvordan man avslutter et slikt innlegg, fordi man har mange tanker og følelser fortsatt som ikke man klarer å plassere. Men akkurat nå er vi overlykkelige over å ha en sprell levende, voksende baby i meg som skal komme i september og det er det vi prøver å fokusere på fremover nå. Innleggene fra den lukkede bloggen er nå lagt over her, og dere finner dem på høyre side under "gravid igjen". Jeg har sikkert glemt masse, og det er sikkert mye mer jeg kunne sagt - men det får bli slik i denne omgang :)
