Idag har Thea Emilie en stor nyhet å fortelle dere!
Så da er det endelig "ute" - veldig rart når man har blitt alt for vandt til å holde det for seg selv. For sannheten er at i september blir vi faktisk fire, foreløbig termin er 25. september - dersom alt går bra og som det skal dennen gangen. Lillebror eller lillesøster skal melde sin ankomst til Mæla-familien og gleden er stor og vi føler oss veldig heldig og velsignet som skal få oppleve den store gleden av å bli foreldre igjen.
Desverre har det vært en veldig lang vei og gå, og det siste 1,5 året har vært et mareritt på mange måter. Vi har vært så uheldige å mistet spirer hele tre ganger i spontanaborter (november 2010, februar 2011 og august 2011) og det har vært ufattelig tungt, og ikke minst har det vært vanskelig og tungt å bære alt dette uten at alle rundt har vist det. Siden november 2010 har jeg vært gravid fire ganger og denne gangen (som faktisk er min femte graviditet) har det endelig gått bra med god hjelp av litt medisiner på veien som jeg har planer å fortelle dere mer om etterhvert.
Her kommer to ultralydbilder fra de to siste ultralydene vi har vært på.
Dette er fra ultralyd på mandag (12+1) hvor den lille viste frem den nydelige, lille hånden sin.
Spiren er her 5,2 cm.
Dette er fra forrige uke, når jeg var 11+1 og da var knøttet 4,3 cm og brukte livmoren min som trampoline mens vi var der. Utrolig festelig.
Idag er jeg 12 uker + 3 dager på vei (Altså tre måneder) og det er godt å endelig kunne dele det med omverdenen. Sjansen for at ting skal gå galt nå er heldigvis VELDIG liten og det er veldig betryggende. Legen min har vært positiv i mange uker alt og sier vi har absolutt ingenting å bekymre oss for nå. Vi har fått veldig tett oppfølging denne gangen med ultralyder hver uke som har vist at den lille vokser helt perfekt som den skal og det lille hjertet slår som bare det. Jeg har i tillegg tatt noen sprøyter to ganger i uken siden jeg fant ut at jeg var gravid som har hjulpet til med alt som skal feste seg der inne, og jeg har gått på blodfortynnede siden spontanaborten i august. Dette med å miste er noe som faktisk er veldig normalt, men det viste jeg ikke da det skjedde oss første gangen. Alikevell er det ikke normalt at det skjer så mange ganger så det har vært en følelesmessig berg og dalbane, uten tvil. Perioder har vært ufattelig tøffe og vi har følt at vi aldri kommer til å klare å komme oss ut av det, men så har vi hverandre og sammen har vi blitt sterkere og kommet oss videre.
Helt siden jeg ble gravid høsten 2010 har jeg skrevet en lukket blogg for min egen del og etterhvert kommer jeg til å legge over flere av de innleggene til denne bloggen, og dele en del av disse med dere. Rett og slett fordi trur og håper at det vi har gått igjennom de siste årene kan hjelpe andre som er i samme situasjon. Jeg har vært lit "fraværende" her på bloggen også i det siste, og nå vet dere grunnen til det. Vanskelig å blogge om andre ting når det eneste man vil rope ut er at man er gravid.
Det har vært vanskelig å skjule magen den siste tiden, fordi den har alt vært her noen uker! Når det gjelder formen min har den heldigvis vært BEDRE enn da jeg gikk med Thea (Da kastet jeg opp i 2-3 mnd og spydde av meg 8 kilo). Denne gangen har jeg alikevell slitt med kvalme - men har heldigvis sluppet unna med alt for mange dager med oppkast og det er jeg veldig glad for. De gangene jeg har mistet har jeg ikke vært kvalm så jeg er faktisk daglig takknemlig for kvalme, utrolig nok.
Kulen er ganske synelig nå ja, iallefall siden jeg ikke hadde sånn ALT for mye til overs fra før!
Vi var usikre på når vi skulle offentliggjøre det, men siden ryktene fort begynner å gå når man får en liten magebulk så valgte vi å gjøre det nå. Og dersom det mot all formodning skulle gå galt så får det heller være slik at folk får vite det, fordi det en psykisk belastning å gå å holde det sjult også. Men vi er over 3 mnd nå og dette kommer til å gå bra :)
