Jeg er rett og slett målløs, overveldet og ikke minst takknemlig over all respons over det forrige innlegget jeg skrev i går om familieforøkelsen. TUSEN TAKK for alle kommentarer dere har lagt igjen, mailer jeg har fått og meldinger her og der. Vi er utrolig målløs over dere altså!
Jeg føler jeg har så UTROLIG mye å fortelle dere, og jeg vet rett og slett ikke hvor jeg skal begynne. Som jeg nevnte i går har jeg skrevet en lukket blogg fra første gang jeg ble gravid og mistet, i november 2010. Bloggen er full av følelser og da jeg bladde meg igjennom i går kjente jeg at dette er et sårt tema, men allikevel viktig. Jeg synes det er dumt at det er så "tabu" å snakke om, fordi det er faktisk utrolig vanlig at det skjer. Derfor ønsker jeg virkelig å dele vår historie - men jeg må ta det litt etter litt.
Jeg kommer etterhvert til å overføre det meste av innlegg fra den lukkede bloggen og over til denne etterhvert. Foreløbig har jeg lagt over innleggene fra DENNE graviditeten også kommer det litt andre ting etterhvert som jeg får bearbeidet følelsene litt. Jeg har laget en ny "fane" på høyre side hvor det står "Gravid igjen" og under her vil det kommer innlegg om graviditeten min i forskjellige temaer, og etterhvert de tre spontanabortene. Alle innleggene fra den lukkede bloggen i dette svangerskapet er nå lagt der.
Men jeg tenkte iallefall "oppsummere" litt for dere om graviditeten min så langt i dagenes innlegg - så kan dere lese nøyere under de ulike temaene som er overført fra den lukkede bloggen, også kommer jeg mer inn på detaljer etterhvert.
TESTEN BLE TATT
Jeg tok en graviditetstest 11. januar som var kjempe svak. Det var noen dager før forventet mens men jeg hadde fått beskjed om å teste tidlig slik at jeg eventuelt kunne begynne på sprøyter med en gang. Den var såpass svak så jeg ventet til neste dag og tok en til, fortsatt en strek som var svak men sterkere enn dagen før. Jeg ringte sykehuset og de sa at en strek var en strek og at jeg bare kunne begynne på sprøytene. Jeg var da 3+5 på vei og jeg tok min første sprøyte av merket "Ovitrelle". Det er HCG-tilsetning og HCG er det hormonet som oppstår når man blir gravid og ved å ta disse kunne de være til med å forsterke prosessen når ting skulle feste seg. I tillegg hadde jeg gått på blodfortynnede (Albyl-e) siden jeg mistet i forrige gang, som skulle hjelpe til med å forhindre blodpropp i morkaken. Disse går jeg på fortsatt og skal gå på frem til iallefall uke 20.
Her setter jeg sprøyter på meg selv, var VELDIG rart første gang jeg skulle gjøre det.
SMÅBLØDNINGER
14. januar begynte jeg å spotte (bitte, bitte små blødninger/missfarge). Men dagen etter hadde det dappet av igjen og nervene var i spinn. Vi var veldig sikker på at dette ikke gikk veien, og det var utrolig vanskelig. Når man har mistet så mange ganger er hver dotur et mareritt og man er LIVREDD for hva som møter en.
Tirsdag 17. januar var jeg på min første ultralyd, og jeg var da alt innstilt på at det ikke var noe tegn til graviditet der. Men hun så tegn til graviditet, nemlig fosterhulen som er det man ser når man kun er 4-5 uker på vei. Hele denne uken hadde jeg slike "småblødninger". Ikke friskt blod, men nok farge til at man ble bekymret og ikke klarte å slappe av med det. Men i motsetning til de gangen jeg mistet så tok aldri blødningen seg opp, men hold seg bare til missfarget som bekymret meg grønn og blå.
Symtomene hadde begynt å komme, spesielt ømme og større bryster var et klart tegn til at jeg skjønte at det var noe. Et annet symtom var doturene som var 6-doblet. Helt ekstremt - gikk på do hver 30 min. Da jeg var kommet til 5 hele uker hadde blødningene/spottingene roet seg og hver dotur var en seier og hver dag var en dag lengre.
DET GÅR FREMOVER
Torsdag 26. januar var jeg på min andre ultralyd. Det har vært utrolig godt å hatt ultralyd hver uke å se frem til og ikke minst fått roet meg med. For hver ultralyd har jeg alltid innstilt meg på det værste og har alltid vært forberedt på at det ikke var noe der - men alltid har jeg gått gode beskjeder. Denne gangen kunne man tydelig se at fosterhulen hadde blitt større og man kunne også se en liten prikk på 2-3 mm som var embroyet (foster i tidlig stadium).
HEI, OG VELKOMMEN KJÆRE KVALME
Søndag 29. januar var jeg ikke i tvil hva som hadde kommet. Lørdagen også hadde jeg vært uggen hele dagen, og jeg trudde først det var omgangssyken siden det gikk i barnehagen. Men så skjønte hva det var.... Svangerskapskvalme. Og følelsene var blandede, rett og slett fordi kvalme faktisk er et godt tegn og jeg hadde ikke vært kvalm de gangene jeg mistet, og var jo VELDIG kvalm da jeg gikk med Thea. Men kvalmen har klart å holde seg noenlunde i sjakk. Faktisk... Jeg har tatt akupunktur to ganger og jeg er ganske sikker på at det hjalp meg. Selvom jeg fortsatt har slitt med å være kvalm, så har jeg sluppet de værste toppene og ikke minst oppkasten. Har kastet opp bare 2-3 ganger dette svangerskapet, senest i går faktisk - på kvelden.
For hver dag som gikk var jeg overlykkelig og jeg krysset stadig de ulike "milepælene, f. eks de gangene jeg hadde mistet eller begynt å blø de andre gangene.
HVER DAG ER EN SEIER
... og det er det fortsatt. 1. februar var det ny ultralyd igjen og nok en gang var det stor forandring. På denne ultralyden var jeg ca 6+3 og hun fant til og med det bittelille hjertet som vi fikk se slå for første gang. Det hadde fordoblet seg fra forrige uke og hadde nå blitt 0,48 cm.
KONSTANT USIKKERHET
Før ultralyden da jeg var 7+2 begynte jeg desverre å småblø igjen. Ikke friskt blod denne gangen heller, men igjen nok til at man blir kjempe bekymret. Jeg var helt nervevrak og satt og ristet hele dagen. Magnus mødte meg på sykehuset og vi hadde begge vondt i magen da vi skulle gå inn. Men nok en gang fikk vi gode nyheter og den lille hadde nok en gang nesten fordoblet seg til hele 0,93 cm. Hjertet slo også enda tydligere enn forrige uke. Og man så tydlige forandringer. Fra denne uken begynte hun også å ta ultralyder på utsiden av magen, veldig kjekt!
Onsdag 15. februar var det ny ultralyd (8+3) og denne gangen var mamma med. Jeg har hatt med meg litt forskjellige når jeg har vært på ultralyd fordi jeg tørr ikke dra alene tilfelle jeg får dårlige nyheter og det er ikke alltid Magnus har fått til å bli med pga jobb. Så Veronika, svigermor, mamma og Guro har stilt opp :) Hjertet slo fortatt kjempe fint og hun målte knøttet til 1,35 cm (men slet litt med å måle denne gangen siden den lå litt rart).
Torsdag 23. februar klarte jeg å finne hjertelyden hjemme ved hjelp av en "dobbler" (Angel sound, kjøpt fra E-bay). Lyden kan dere høre under! Ultralydbilder er fra ultralyden da jeg var 9+5 og da var det blitt et tydelig lite menneske der inne og det hadde vokst til hele 2,68 cm. Og ikke nok med det... Men dette var første gangen vi så den lille beveget på seg, for der lå den å vinket til oss med den bittelille armen sin.
GÅR DET KANSKJE?
Jo lengre jeg kom på vei, derso mer positive ble vi. Magnus har nok slappet av mer enn meg og etterhvert nå som magen begynte å vises ble det lettere for han å "se" alt også. En stadig hånd på magen når vi laget middag eller skulle legge oss... En pappa som gleder seg og venter på at den lille skal bli litt større og kan begynne å gi fra seg livstegn. Da vi var 11 uker på vei, fortalte vi det til Thea og hun var raskt ute med å fortelle det i barnehagen f. eks. Søta! Vi filmet henne når vi sa det, så det kommer sikkert en video av det etterhvert. På ultralyden i uke 10 var den blitt 3,27 cm. Og da jeg var 11+1 var vi på ny ultralyd hvor den hadde vokst seg til hele 4,29 cm og det var virkelig blitt en baby.
Men jeg tenkte iallefall "oppsummere" litt for dere om graviditeten min så langt i dagenes innlegg - så kan dere lese nøyere under de ulike temaene som er overført fra den lukkede bloggen, også kommer jeg mer inn på detaljer etterhvert.
TESTEN BLE TATT
SMÅBLØDNINGER
14. januar begynte jeg å spotte (bitte, bitte små blødninger/missfarge). Men dagen etter hadde det dappet av igjen og nervene var i spinn. Vi var veldig sikker på at dette ikke gikk veien, og det var utrolig vanskelig. Når man har mistet så mange ganger er hver dotur et mareritt og man er LIVREDD for hva som møter en.
Tirsdag 17. januar var jeg på min første ultralyd, og jeg var da alt innstilt på at det ikke var noe tegn til graviditet der. Men hun så tegn til graviditet, nemlig fosterhulen som er det man ser når man kun er 4-5 uker på vei. Hele denne uken hadde jeg slike "småblødninger". Ikke friskt blod, men nok farge til at man ble bekymret og ikke klarte å slappe av med det. Men i motsetning til de gangen jeg mistet så tok aldri blødningen seg opp, men hold seg bare til missfarget som bekymret meg grønn og blå.
Symtomene hadde begynt å komme, spesielt ømme og større bryster var et klart tegn til at jeg skjønte at det var noe. Et annet symtom var doturene som var 6-doblet. Helt ekstremt - gikk på do hver 30 min. Da jeg var kommet til 5 hele uker hadde blødningene/spottingene roet seg og hver dotur var en seier og hver dag var en dag lengre.
DET GÅR FREMOVER
Torsdag 26. januar var jeg på min andre ultralyd. Det har vært utrolig godt å hatt ultralyd hver uke å se frem til og ikke minst fått roet meg med. For hver ultralyd har jeg alltid innstilt meg på det værste og har alltid vært forberedt på at det ikke var noe der - men alltid har jeg gått gode beskjeder. Denne gangen kunne man tydelig se at fosterhulen hadde blitt større og man kunne også se en liten prikk på 2-3 mm som var embroyet (foster i tidlig stadium).
Det er mange følelser i sving og man blir fort sliten... Da er det kjekt å stikke innom Veronika og sove litt mens hun varter opp med lunsj.
HEI, OG VELKOMMEN KJÆRE KVALME
Søndag 29. januar var jeg ikke i tvil hva som hadde kommet. Lørdagen også hadde jeg vært uggen hele dagen, og jeg trudde først det var omgangssyken siden det gikk i barnehagen. Men så skjønte hva det var.... Svangerskapskvalme. Og følelsene var blandede, rett og slett fordi kvalme faktisk er et godt tegn og jeg hadde ikke vært kvalm de gangene jeg mistet, og var jo VELDIG kvalm da jeg gikk med Thea. Men kvalmen har klart å holde seg noenlunde i sjakk. Faktisk... Jeg har tatt akupunktur to ganger og jeg er ganske sikker på at det hjalp meg. Selvom jeg fortsatt har slitt med å være kvalm, så har jeg sluppet de værste toppene og ikke minst oppkasten. Har kastet opp bare 2-3 ganger dette svangerskapet, senest i går faktisk - på kvelden.
For hver dag som gikk var jeg overlykkelig og jeg krysset stadig de ulike "milepælene, f. eks de gangene jeg hadde mistet eller begynt å blø de andre gangene.
HVER DAG ER EN SEIER
... og det er det fortsatt. 1. februar var det ny ultralyd igjen og nok en gang var det stor forandring. På denne ultralyden var jeg ca 6+3 og hun fant til og med det bittelille hjertet som vi fikk se slå for første gang. Det hadde fordoblet seg fra forrige uke og hadde nå blitt 0,48 cm.
KONSTANT USIKKERHET
Før ultralyden da jeg var 7+2 begynte jeg desverre å småblø igjen. Ikke friskt blod denne gangen heller, men igjen nok til at man blir kjempe bekymret. Jeg var helt nervevrak og satt og ristet hele dagen. Magnus mødte meg på sykehuset og vi hadde begge vondt i magen da vi skulle gå inn. Men nok en gang fikk vi gode nyheter og den lille hadde nok en gang nesten fordoblet seg til hele 0,93 cm. Hjertet slo også enda tydligere enn forrige uke. Og man så tydlige forandringer. Fra denne uken begynte hun også å ta ultralyder på utsiden av magen, veldig kjekt!
Hele tiden måtte vi prøve å slappe av med at dette kom til å gå bra og prøve å tenke positivt, men samtidig stadig vekk, ved dobesøk bli minnet på hva som KUNNE skje. Hver gang jeg hadde vært på do spurte Magnus alltid hvordan det så ut.
10. februar tok blødningene seg opp og nok en gang var vi sikker på at det kom til å gå galt. Tok telefon til sykehuset og fikk komme med en gang. Men der viste det god vekst og fortatt liv. Den hadde nå blitt 1,03 cm - mot 0,93 bare tre dager før.
Vi kom oss stadig videre og vi rundet 8 uker på vei - to mnd. Jeg spottet fortsatt en del så psyken min ble mer og mer kjørt, og Magnus stakar viste ikke helt hva han kunne gjøre for å hjelpe. Men bare å vite at han var der var så utrolig godt.
Onsdag 15. februar var det ny ultralyd (8+3) og denne gangen var mamma med. Jeg har hatt med meg litt forskjellige når jeg har vært på ultralyd fordi jeg tørr ikke dra alene tilfelle jeg får dårlige nyheter og det er ikke alltid Magnus har fått til å bli med pga jobb. Så Veronika, svigermor, mamma og Guro har stilt opp :) Hjertet slo fortatt kjempe fint og hun målte knøttet til 1,35 cm (men slet litt med å måle denne gangen siden den lå litt rart).
Man ser ganske godt forandring fra hver uke?
Økende blødning 18. februar, og nytt sykehusbesøk 19. februar fikk oss nok en gang til å senke skuldrene. Jeg får alltid beskjed om å ringe dersom blødningene øker på eller skifter farge og jeg får komme inn raskt, noe som har vært veldig godt.
Torsdag 23. februar klarte jeg å finne hjertelyden hjemme ved hjelp av en "dobbler" (Angel sound, kjøpt fra E-bay). Lyden kan dere høre under! Ultralydbilder er fra ultralyden da jeg var 9+5 og da var det blitt et tydelig lite menneske der inne og det hadde vokst til hele 2,68 cm. Og ikke nok med det... Men dette var første gangen vi så den lille beveget på seg, for der lå den å vinket til oss med den bittelille armen sin.
GÅR DET KANSKJE?
Jo lengre jeg kom på vei, derso mer positive ble vi. Magnus har nok slappet av mer enn meg og etterhvert nå som magen begynte å vises ble det lettere for han å "se" alt også. En stadig hånd på magen når vi laget middag eller skulle legge oss... En pappa som gleder seg og venter på at den lille skal bli litt større og kan begynne å gi fra seg livstegn. Da vi var 11 uker på vei, fortalte vi det til Thea og hun var raskt ute med å fortelle det i barnehagen f. eks. Søta! Vi filmet henne når vi sa det, så det kommer sikkert en video av det etterhvert. På ultralyden i uke 10 var den blitt 3,27 cm. Og da jeg var 11+1 var vi på ny ultralyd hvor den hadde vokst seg til hele 4,29 cm og det var virkelig blitt en baby.
Etter denne ultralyden var vi veldig postitive, og har vært mer og mer positive etter det. Den lille sprellen hoppet og spratt inni der og var virkelig helt i toppform.
BEKKENLØSNING
Jeg har jo slitt med bekkenplager etter svangerskapet med Thea og etter det. Men var hos fysioterapaut som ikke hadde gode nyheter fordi hun sa hele bekkenet mitt var skeivt og at kontaktflatene ikke var i takt. Jeg ble sendt rett videre til kiropraktor som har knekket meg opp en gang og jeg skal gå til kiropraktor en gang i uken nå litt fremover og det samme med fysioterapeut. Kiropraktoren sa jeg har gått med bekkenlåsning i tre år, så ikke så rart man har hatt litt trøbbel?
Det har vært veldig tunge uker etter jeg startet i praksis og måtte lese til eksamen. Jeg følte meg helt utslitt, men måtte bare holde ut. Jeg var i praksis på dagtid, hjem for å spise middag, være med Thea også måtte jeg lese på kvelden. Men for å få energi til å lese måtte jeg sove litt fordi jeg var så utrolig trøtt. Også mens jeg sov, ble jeg kvalm så måtte jeg sitte å lese til eksamen med sånn konstant kveldskvalme, dag etter dag. Men men :) Det gikk det og.
Så er vi her... Jeg nærmere meg 13 uker og vi har innsett at vi faktisk skal bli foreldre igjen. Det går ikke helt opp for oss enda, men nå begynner vi å glede oss mer og mer og vi tørr å planlegge litt barnerom, snakke litt navn (Magnus er ganske sikker på at han har funnet navn) og glede oss. Jeg har ikke hatt småblødninger eller noe slikt på et par uker også så det er veldig deilig. Var hos jordmor i dag og der så alt fint ut. Livmorkanten ligger ca midt mellom navel og symfyse og hun hørte hjertelyden også. Helt perfekt! Det hender at jeg faktisk lurer litt på om jeg kjenner litt små bevegelser også - men det er litt tidlig å si enda.
Igjen, takk for all omtanke og gratulasjoner!
Vi er i ekstase!
